Andakt: Min identitet (uke 27)

Andakt: Min identitet (uke 27)

Av Leonie Dorland  illustrasjon: publicdomainpictures.net

 

Min identitet

Etter noen år med utdanning innen humanistiske fag, har jeg fått en god innføring i virkelighetsoppfatningen som preger dagens samfunn. Særlig utfordrende har jeg opplevd synet på ‘identitet’ som har preget mye av dagens oppfatninger og forskning.

‘Identitet’ har jeg fått høre, er ikke noe vi har. Mennesket har ingen identitet, ingen kjerne, og tilhørigheten vi føler er ikke noe mer en sosiale og kulturelle påvirkninger som vi har oppfunnet. Identitet handler derfor om å skape seg selv, å leve opp til andres forventninger. Dette kalles en konstruktivistisk identitetsoppfatning, vi har konstruert noe som vi kaller identitet, og må stadig jobbe for å vedlikeholde vår tilhørighet.

 

På en måte virker det som om dette stemmer. De stadige endringene i livet gjør at identitet blir et flytende konsept, vi endrer oss med årene, med stedene vi bor på, med menneskene vi møter. Vi er ikke konstant den samme. Kanskje disse akademikere har rett, kanskje jeg heller ikke har noen kjerne, ingenting konstant som jeg hører til? Hva er jeg da? Hvem er jeg da? Er jeg bare et konstrukt, noe jeg har funnet på for å prøve å passe inn? Er jeg avhengig av hva andre mener om meg, for å finne min identitet?

Selv om det på en måte gir en del mening, stemmer ikke dette med Bibelens virkelighetsoppfatning. Bibelen sier noe helt annet om hvem vi er – på grunn av den Gud er.

I verdens øyne kom mennesker ut fra intet, og går til intet, uten mål og mening.

Men Bibelen forteller at vi er skapt med en identitet – skapt i Guds bilde, med mål og mening og en mye større hensikt.

 

Den lengselen vi har etter å høre til er ikke tilfeldig, men ligger nedlagt i våre hjerter. Vi ble skapt for tilhørighet – vi ble skapt for å tilhøre Gud og tilhøre hverandre i fellesskap. Vi skaper ikke oss selv og vår egen identitet – vi er skapt av Gud, det er Han som gir oss identitet.

Derfor ble også vår identitet påvirket av syndefallet. Vi føler på rotløshet og som om vi ikke hører til – fordi vi er fortapt, vi har mistet det fellesskapet som vi ble skapt til i begynnelsen gjennom opprør mot Gud og Hans plan. Vi mistet vår tilhørighet – vi ble fiender med Gud, uten håp i denne verden (Ef 2:12).

 

Men, i sin nåde lot Gud oss ikke forbli slik. Gud selv kom til vår jord for å gjenopprette det som var fortapt. Ved sin død på korset brøt Jesus ned skillevegen, Han tok straffen for vår ulydighet, Han tok skammen som tilhørt oss for å gjenopprette vårt forhold til Gud.

Hva gjør da dette med vår identitet? Hvem er vi nå? Vi kan lese om det i 1 Petersbrev kapittel 2;

                Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. Dere som før ikke var et folk, er nå Guds folk. Dere som før ikke fant barmhjertighet, har nå funnet barmhjertighet.

 

Dette er vår identitet, vi tilhører Guds folk. Et folk som har fått barmhjertighet og en ny identitet. Et kongelig presteskap – som betyr at vi har fått et nytt nært forhold til Gud. Og vi har fått dette helt uten å gjøre noe for det, jeg slipper å vedlikeholde eller fortjene det – Gud er den som gir oss vår nye identitet i Kristus.

For at.

To ord som jeg aldri før har lagt merke til. For at. Gud har vunnet oss og gitt oss en ny identitet for en grunn, vi har blitt gitt et nytt mål, en ny hensikt som Hans eiendom.

For at….. vi skal forkynne Hans storverk. Vår identitet i Kristus, vår identitet som Guds folk får konsekvenser for måten vi lever på. Bare når vi er trygge på vår identitet som Guds barn, når vi forstår gleden over nåden vi har fått – kan vi forkynne Hans storverk. I en verden som mangler en identitet – hvor mange sliter med å finne en plass å høre til er denne sikkerheten uvanlig. Og vi skal få lov til å gjøre dette sammen og tilhøre hverandre i en ny familie.

 

Selv om vi da er fremmede og utlendinger i denne verden (1 pet 2:11) så er vår identitet trygt forankret i Jesu frelsesverk. Dette gjør at vi kan forkynne fra hjertet, i våre liv, med overbevisning – fordi vi vet hvem vi er. Vi vet hvem vi er på grunn av det som Jesus gjorde – og det kan ikke endres på, det kan ikke tas bort. Det er evig.

 

 


Del denne artikkel på e-post

Del med dine venner: