Andakt: Familie (uke 35)

Andakt: Familie (uke 35)

Av Gjermund Aglen Foto: Flickr

Familie

 

«Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie.»

Ef. 2,19

 

Vi er Guds familie! Da du ble frelst, ble du adoptert inn i Guds familie. Her er vi inne ved selve kjernen i Guds hensikt med mennesket, den hensikten han hadde allerede før syndefallet, før vi hadde behov for frelse, før vi hadde behov for evangeliet, før vi hadde behov for misjon, helbredelse og evangelisering; Gud ville ha en familie!

 

På Bibelens første sider får vi vite hvordan denne familien ble splittet i Eden, og resten av det gamle testamentet og evangeliene er historien om Guds plan for å få tilbake sin familie. Som kristne er vi kalt til å leve i familien, i fellesskapet med vår Far og våre søsken, dette er vårt primære kall!

 

Temaet for presbyteriestevnet på Bakketun i sommer var «Skapt til fellesskap», og jeg tror det vil være tema for mye av det vi skal drive med i menigheten i tiden som kommer. Hvordan leve sammen i familien? Hvordan fungere sammen, på tross av ulikheter? Hvordan håndtere konflikter og uoverensstemmelser i familien? Hvordan håndtere sykdom; fysisk og mental, i familien? Utfordringene er mange, og vi har mye å reflektere over og snakke om. Familie er vanskelig, men det meste er vanskeligere uten…

 

Noe vi må ha klart for oss som Guds familie er dette; vi er alle adoptert inn i denne familien. Ingen er født som Guds barn; vi blir adoptert. Dette er en fantastisk utjevner, fordi det betyr at det ikke er noen forskjell på den som ble født inn i en menighet og den som ble frelst som godt voksen, ingen har større rett på Guds farskap, ingen har høyere status, vi er alle adoptert.

 

Når jeg sier dette, er ikke det noe jeg tar ut fra løse luften – Paulus selv bruker ord som vanligvis brukes om adopsjon, når han beskriver vårt forhold til Gud, vårt barnekår.

Så møter vi noen av de samme utfordringer i Guds familie som man kan møte i andre familier. Noen av oss ble adoptert så tidlig at vi ikke kan huske noe av det, vi har vokst opp i menighetsfamilien – vi er oppflasket med den kulturen. Andre har blitt adoptert som ungdommer eller voksne, og kommer fra helt andre kulturelle bakgrunner. Noen er kanskje adoptert tidlig inn i en menighet som er svært annerledes enn vår, så kulturkonflikter kan komme også mellom mennesker som «alltid» har vært kristne.

 

Dersom man skal adoptere et barn, eller om man skal ta til seg et eller flere barn i fosterhjem; må man gå på kurs. Noen ganger har jeg tenkt at et slikt kurs kanskje burde vært obligatorisk for oss som menigheter også.

 

Å leve sammen som søsken med ulik bagasje, ulike sår, ulik kulturell bakgrunn – det vil by på utfordringer. Å bygge menighet handler ikke bare om å få mennesker til å bli kristne, det handler om å bygge og vedlikeholde gode relasjoner mellom oss som er det, mellom alle som kommer inn i Guds familie. Vår oppgave er ikke slutt når vi har bedt med et menneske til frelse, eller når vi har fått ut vårt budskap, vi har en oppgave som Guds familie her og nå.

 

Jeg vil avslutte med Mark Halls sang til sin adoptivdatter, som ble en sang fra Gud til ham selv:

https://www.youtube.com/watch?v=ooYWCAG3veo

 


Del denne artikkel på e-post

Del med dine venner: