Andakter/Ukas andakt: Vi har tapt, seier’n er vår! (uke 40)

Ukas andakt: Vi har tapt, seier’n er vår! (uke 40)

Av Gjermund Aglen

 

Vi har tapt, seier’n er vår!

 

I april 1940 tapte Norge krigen mot Tyskland. Vi ble okkupert, våre norske lover, våre verdier, vår kultur, ble overkjørt og overtatt av et annet rike. Det var ikke lenger vi som bestemte i vårt land, det var noen andre. Noen hadde tatt makten. Vi hadde kjempet, men vi hadde tapt.

 

Den kristne kulturen i Vesten har tapt. Vi må erkjenne det i dag, vi har tapt. Lovene som var basert på Bibelen, er nå basert på andre tanker og ideer, verdiene som råder i samfunnet har ikke lenger sin rot i Guds verdier, kulturen vi lever i er ikke lenger en kristen kultur, men en etterkristen kultur. Vår kristne kultur har tapt, noe annet har overtatt.

Hvordan kunne dette skje? For det første, skjedde det ikke fordi muslimene kom og overtok landet. Det er ikke «de andre» som har ødelagt vår kultur, nei, det har vi klart fint på egenhånd!

 

Hvordan kunne Norge tape krigen mot Tyskland etter bare noen få trefninger? Hvorfor tapte vi krigen? Fordi vi møtte en overmakt, javel, men hvorfor var det en overmakt? I årene før krigen hadde vi konsekvent bygd ned forsvaret. Vi hadde ikke prioritert å opprettholde et sterkt forsvar av landet vårt, fordi vi trodde vi var trygge.

Hvordan kunne kristendommen i Vesten tape for sekularisering, humanisme og relativisme? Fordi vi de siste hundreårene konsekvent har bygd ned forsvaret. Vi har neglisjert Bibelen, vi har ikke studert den og ikke undervist ut fra den. Vi har ikke skaffet oss kunnskap om Guds ord og om verden slik at vi har kunnet gi svar på de spørsmål som oppvoksende slekter har stilt. Vi har avfeid alle kritiske spørsmål, vi har åndeliggjort troen, skilt den fra virkeligheten. Slik at de oppvoksende slekter har måttet lete andre steder for å finne svar, og de har funnet dem! Tragedien er bare at de svarene vi kunne ha gitt, hadde vi studert Guds ord og tatt konsekvensen av det, er mye bedre enn de svarene de fant der ute, fordi vi ikke hadde rom for spørsmål.

 

Dessuten har vi distansert oss fra Bibelen, vi har tilpasset den til samfunnsutviklingen, i stedet for å tilpasse samfunnet til Bibelen. I stedet for at kirken var lys og salt i verden, ble verden lys og salt i kirken. Vi har gitt fra oss det sverdet vi hadde å forsvare oss med, og vi sto igjen forsvarsløse. Vi ble raskt i mindretall, og trenden fortsetter. Dersom dagens trend fortsetter som nå, vil den siste kristne i Stor-Britannia forsvinne i 2067. Situasjonen er ikke mye bedre i vårt land. Vi har tapt, fordi vi la ned våre våpen.

 

Videre har vi byttet ut det levende, organiske fellesskapet, De Helliges Samfunn, med religiøse ritualer og seremonier. Vi har delegert tjenestene i Guds rike til lønnede prester, vi har gitt dem ansvar for oss og makt over oss, mens vi har drevet med våre viktige jobber og fritidssysler. Dåp, nattverd, gudstjenesteliv har blitt rituelle og ikke levende. Vårt forhold til våre medlemmer i menighetene har blitt grunne og overfladiske. Vi som skulle være familie, som skulle være søsken, som skulle bære hverandres byrder har blitt medlemmer i en interesseorganisasjon, bekjente, maskebærere, livredde for å miste ansikt i forsamlinger av tilsynelatende perfekte livsmestrere.

Vi har hatt det så godt materielt at bønnen har blitt neglisjert. Guds folk kommer ikke på kne uten at de trykkes ned. Det er i nedturene vi vender oss til Gud, det er i motgangen vi blir avhengige av Den Allmektige, ellers greier vi oss selv, og da greier vi oss jo selv…

De første kristne, ser vi i Apg. 2,42; «holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og bønnene.»

Den første menighet vant over verden, vant over religioner og virkelighetsoppfatninger som var rådende i datidens verden. Den første menighet vant, den første menighet bygde ikke ned forsvaret, de holt urokkelig fast…

Vi har ikke holdt fast, vi har tapt.

 

I april 1940 tapte Norge krigen mot Tyskland. Folk reagerte ulikt på dette. Noen var likegyldige, forholdt seg nøytrale, de satt på gjerdet. Det er bare det at gjerdet mellom det gode og det onde er djevelens eiendom. Den som sitter på gjerdet er ikke bedre enn den som står på den gale siden, å ikke velge er også et valg.

Andre så at Tyskland hadde vunnet, og de sluttet seg til vinnerlaget. Det er rart hvor mange kristne som gjør det samme! Se bare til politikken, så fort vi har tapt en kampsak, kommer kravet om at vi må endre standpunkt. Vi må bli for det vi før var mot, for å være i takt med velgerne.

Andre igjen så at Tyskland hadde vunnet, de erkjente tapet, men de bøyde seg ikke. De ga ikke fra seg sine verdier. Som Daniel, Hananja, Misjael og Asarja som ble bortført til Babylon. De levde i en ugudelig kultur, men de hadde andre verdier, og de bøyde seg ikke. De levde i Babylon, men de levde for Jerusalem.

 

Det oppsto en motstandsbevegelse, få til å begynne med, flere etter hvert, mange flere da krigen var over… (Det var dette med å være med på vinnerlaget!) Denne motstandsbevegelsen fikk ikke forandret lovene, de fikk ikke endret Nazi-kulturen og Nazi-verdiene. Men de bøyde seg ikke, de levde etter andre verdier, andre normer. De fikk ikke hele folket omvendt, tvert imot, mange levde i konstant frykt for sine naboer og familiemedlemmer som var tyskvennlige angivere. De vant ikke de store slag.

Hvordan skal vi som kristne i vesten håndtere tapet? Vi bygger en motstandsbevegelse, ikke MILORG men KRISTORG! Vi lever en motkultur. Vi holder urokkelig fast ved apostlenes lære, ved samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene. Vi bygger opp et forsvarsverk innenfra.

Hva gjorde motstandsbevegelsen i Norge under krigen? Mye av arbeidet dreide seg om flyktningeruter, grenseloser i øst, fiskebåter til Shetland i vest. De reddet mennesker, èn og èn. Hva gjør vi? Vi redder verden, èn sjel av gangen! Loser mennesker over grensen til Guds rike, ror dem over opprørt hav til sikker havn. Vi gjør våre hjem og våre kirker til tilfluktssteder; en utvei fra fangenskapet.

 

Jeg tror ikke vi skal vente på at myndighetene skal kristne samfunnet ovenfra, det gir sjelden gode resultater, kirken kler ikke verdslig makt! Guds rike er en grasrotbevegelse, en motstrømsbevegelse, en motkultur. Rosaria Butterfield sier «Christians do better when we are losing», kristne gjør det bedre når vi taper. Vi ber mer, vi er mer ydmyke, vi vifter ikke like ivrig med pekefingeren, men vi strekker kanskje ut ei hand til dem som trenger det.

Jesus møtte mennesker, han møtte syndere, virkelige syndere. Mennesker som hadde gjort reelle onde handlinger. Han kom ikke for å helbrede de friske, men de syke. Han kom ikke for å unnskylde eller omdefinere synd, Han kom for å tilgi synd, og Han kom til dem som trengte tilgivelse. Han kom for å ta vår velfortjente straff på seg selv.

 

Den første menighet, den menighet som seiret, var ikke en menighet av vellykkede, femtegenerasjons-lutheranere med oppmøtekort fra søndagsskolen fullt av stjerner. Det var mennesker som hadde levd, som hadde tapt og mislyktes, ja det var mennesker som, i beste mening, hadde forfulgt de kristne, som hadde gjort sitt ytterste for å kjempe mot Jesus. Det var ikke livsmestrerne som brakte evangeliet til Europa, det var taperne.

Du som ligger med brukket rygg. Du som har mislyktes med livet. Du som ikke klarte å få ekteskapet til å fungere. Du som fikk et barn uten å være i et slikt forhold som Bibelen foreskriver, og du som ikke klarte å bære frem det barnet. Du som sliter med pornografi. Du som sliter med ulike seksuelle fristelser. Du som plages med rus. Du som lever på en løgn. Du som ikke fikser dette livet, du som ikke er bra nok. Du som har tapt.

JESUS SAVNER DEG!

Motstandsbevegelsen trenger deg!

 

Guds rike består ikke av velstående predikanter i Armanidress, Guds rike er deg og meg. Det er vi som kjemper med ulike fristelser, vi som faller, men som blir reist opp, vi som har en fortid, men som også har en evig framtid.

Guds rike består av tilgitte syndere, av mennesker som har fått nåde. Kanskje er en grunn til at så mange kirker er døde og nådeløse foreninger at det er så få som virkelig har opplevd nåde. Så få som virkelig har hatt bruk for tilgivelsen. Den som har fått mye nåde, har mye nåde å gi.

Vi trenger en motstandsbevegelse, en motkultur i vår del av verden. Vi trenger en kirke som ikke krever at mennesker skal være gode nok for å komme, og som heller ikke bare bekrefter mennesker slik de er, men som gir dem noe som kan forvandle dem innenfra! Vi trenger de helliges samfunn, samfunnet av tilgitte syndere.

 

I april 1940 tapte Norge krigen mot Tyskland. I 5 år var Norge under Tyskland, motstandsbevegelsen gjorde mye godt for mange mennesker, mange ble berget på grunn av det arbeidet som ble gjort. Men det var ikke motstandsbevegelsen som vant krigen, det var ikke Norge som vant krigen mot Tyskland i 1945, vi ble frigjort av noen andre.

Vi kommer ikke til å vinne krigen mot sekulariseringen av samfunnet. Vi kommer ikke til å vinne krigen mot det onde i denne verden. Bibelen forteller i Åp. 13, 8 om Dyret, verdensriket som skal komme i de siste tider, ledet av Antikrist; «Alle som bor på jorden, skal tilbe ham, de som ikke har navnene sine skrevet i Livets bok hos Lammet som ble slaktet fra verdens grunnleggelse.»

Det kommer en dag da hele verden skal tilbe en avgud, bøye seg for ham. Alle som ikke tilhører motstandsbevegelsen. Nei, vi kommer ikke til å vinne krigen – men vi kommer til å bli frigjort!

 

Jesus skal komme igjen, Han skal overvinne verden, Han skal overvinne Antikrist, Han skal overvinne sekularisering, Han skal overvinne all falsk religion, Han skal overvinne all ondskap, og ondskapen skal ikke bli med inn i den nye himmel og den nye jord, der vi skal leve for evig.

Ingen av våre fristelser, ingen av våre svakheter, ingen av våre sykdommer, ingen av våre tap blir med dit. Da blir det seier, fullkommen seier!

Men inntil da er vårt kall å redde verden, én sjel av gangen!
 

Vi har tapt, seier`n er vår!

https://www.youtube.com/watch?v=clrH7ZGpI6Y

Powered by Cornerstone