Av Gjermund Aglen

«Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.»

                                                                            Luk. 15, 20

Sønnen hadde forlatt sin far, sitt hjem, sin familie. Han hadde vendt dem ryggen, tatt med seg arven og dratt. Faren hadde ikke hindret ham, kanskje skjønte han at sønnen måtte lære «the hard way».

Så har sønnen sløst bort arven, og når pengene var oppbrukt, var vennene borte, og sønnen sto igjen alene. Han bodde i grisebingen, og spiste den maten grisene åt.

Her kommer altså denne mannen gående. Han er blakk, skitten, fillete, han stinker av grisemøkk. Grisemøkk er ille nok i vår kultur, for jødene var det enda verre, grisen var jo et urent dyr. Dette uflidde, ufyselige mennesket kommer, skamfull og krumbøyet med usikre skritt hjemover.

Mens han ennå var langt borte, fikk faren se ham. Faren hadde sagt farvel til sin sønn, han hadde gitt ham det han hadde krav på, og hadde sett ham dra av sted. Likevel holdt han utkikk. Han så etter denne sønnen som hadde gjort opprør, som hadde forkastet alt det gode han hadde hatt hjemme. Faren må ha holdt utkikk etter ham, fordi han så ham allerede da han var langt unna. Han så dette skitne vraket av et menneske komme gående, men det var ikke skitten og skammen han så, fordi, tross alt dette, kjente han igjen sin sønn. Vi vet det fordi han løp sønnen i møte! Slik er Far i Himmelen når et menneske snur og setter retning hjemover; Han kjenner ham igjen, og løper ham i møte!

Det er ikke synden og skitten og det mislykte opprøret som er i fokus, det er ikke det Han ser, Han ser sønnen, gutten sin som kommer hjem! Hvilken tilstand han kommer i er totalt uinteressant, han kommer hjem! Det er retningen som teller, det er målet som teller, er du på vei hjem, så løper Far deg i møte. Om du har vært milevis unna i fremmed land, eller ditt opprør bare førte deg til nabogården, når du kommer hjem, løper Han deg i møte allerede når du er langt unna. Du kommer ikke overraskende hjem til Gud!

Han kommer løpende, og han kaster seg om halsen på sønnen og kysser ham. Ser du dette bildet? Den rike, velkledde, rene faren kaster seg om halsen på den skitne, stinkende fillefransen og kysser ham! Han tåler lukta, din Far, Han tåler det livet du har levd, Han tåler de feilene du har gjort, den situasjonen du er kommet opp i. Bare du kommer hjem, kan du komme som du er, grisemøkk og alt!

Paulus sier i Romerne 5, 8: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» Da vi ennå var skitne, da det luktet av oss, da vi var mislykte og fortapte, da vi ennå var langt borte, løp Han oss i møte, og kysset oss! Derfor er veien hjem så kort, uansett hvor langt bort du har kommet; Han løper deg i møte, bare du skifter retning, bare du vender om.

I 1993 sang Petra «You say you’ve walked ten thousand steps away, but don’t you know that it’s only one step back?» Casting Crowns er inne på det samme i dag når de synger: "You've never been more than one step away from coming home"