Ukas andakt: Noen ganger går toget... (uke 5)
Av Gjermund Aglen
«Neste morgen sto de tidlig opp og gikk oppover mot høydedraget. «Kom», sa de, «så går vi opp til det stedet Herren har talt om. For vi har syndet.» Men Moses sa: «Hvorfor vil dere trosse Herrens ord? Dette kommer ikke til å lykkes. Gå ikke opp dit, for Herren er ikke midt iblant dere. Dere vil bare bli slått av fienden. For der møter dere amalekittene og kanaaneerne, og da faller dere for sverd! Fordi dere har vendt dere bort fra Herren, vil han ikke være med dere.» Likevel var de trassige og gikk oppover mot høydedraget. Men verken Herrens paktkiste eller Moses forlot leiren. Da kom de ned, både amalekittene og kanaaneerne som bodde på dette fjellet. De slo israelittene og forfulgte dem helt til Horma.»
4. Mos. 14, 40-45
Noen ganger går toget…
Israelittene har kommet ut fra Egypt, ved Guds overnaturlige, synlige, erfarbare inngripen. De har kommet til det landet Gud hadde lovet dem, de har sendt inn speidere. To av speiderne så mulighetene i landet, de trodde på Guds løfter, de ville gå inn slik Herren hadde sagt. Men de ti andre så farene, landets storvokste innbyggere, festningene, våpnene.
Folket hørte på de ti, og det fikk konsekvenser!
«Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Hvor lenge skal de la være å tro på meg, enda jeg har gjort så mange tegn iblant dem?»
4. Mos, 14,11.
«Men så sant jeg lever, så sant Herrens herlighet fyller hele jorden: Ingen av disse mennene som har sett min herlighet og sett de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve for tiende gang og ikke hørt på det jeg har sagt, sannelig, ingen av dem skal se landet jeg med ed lovet fedrene deres. Ingen som forakter meg, skal se det!»
4. Mos. 14, 21-23
Da Israelittene fikk høre dette, angret de, og ville likevel prøve å innta landet, men det var for sent; toget hadde gått, Herrens velsignelse var ikke lenger med dem.
De ble slått, og ørkenvandringen ble lang!
Noen ganger står vi ved et veiskille; som enkeltmennesker, som menigheter, som familier. Vi får et valg, og jeg tror vi får et reelt valg. Det betyr også at det er mulig å velge feil. Det er mulig å ta feil av Guds plan. Det betyr ikke at ikke Gud seirer til slutt, at ikke Han har kontroll på historiens ende, men det betyr at vi kan hindre Guds rikes framgang her og nå.
Noen ganger går toget…
Israelittene hadde muligheten til å gå på Guds løfter, følge kallet, gå inn i det som var lovt; men de våget ikke. Når de omsider forstod konsekvensene av sin ulydighet, var det for sent. Toget var gått, og de sto tilbake på perrongen.
Noen ganger begrenser vi Gud, vi velger noe mindre enn det Han har for oss. Han velsigner oss i det vi velger, men hadde vi valgt Hans vei kunne Han ha velsignet oss mer, Guds rike kunne hatt mer framgang, vi kunne fått hardere kamper; men større seire, hardere arbeid; men rikere frukt, dypere sorger; men større glede.
Men noen andre ganger hindrer vi Gud. Vi velger noe annet enn det Han velsigner, og vi mister velsignelsen. Vi går glipp av Guds plan for oss, og selv om vi angrer, så kan det være for sent; toget har gått…
Det er alltid lurt å tenke seg godt om, søke råd, ikke forhaste seg. Men når Gud kaller oss over terskelen, må vi tørre å trø over, selv om terskelen skulle vise seg å være ei båtripe og bølgene går høye. Den som aldri tar steget ut av båten, får aldri gå på vannet!
Tusenvis av tomme kirker og bedehus står som tause vitner om tog som gikk, om muligheter som ikke ble grepet, om kall som ble forbigått, om ferdiglagte gjerninger som ingen gikk inn i. Det går an å velge feil, det går an å nøle seg fordervet. Noen ganger må man gå om bord i toget, stole på lokomotivføreren og signalanlegget, holde seg fast om det så skulle vise seg at toget er en berg- og dalbane!
