Av Gjermund Aglen

«Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke.»

Matt. 8, 16

En liten, men ikke ubetydelig observasjon i søndagens prekentekst om Jesus som helbreder Peters svigermor, er utgangspunktet for andakten denne uka.

 Noen ganger blir antikkens mennesker og deres forhold til sykdom og helbredelse presentert på en måte som gir inntrykk av at de satte likhetstegn mellom besettelse av onde ånder og enkelte sykdommer. Slik blir det noen ganger hevdet at menneskene som i Bibelen beskrives som besatte, egentlig hadde epilepsi eller led av mentale sykdommer.

I denne historien ser vi imidlertid at dette ikke stemmer. Sykdom og besettelse av onde ånder er to forskjellige ting; også for antikkens mennesker, også for Bibelens forfattere. Jesus drev ut de onde åndene og helbredet alle som var syke. Dette er altså to ulike kategorier.

Vi ser gjerne på fortidens mennesker som langt mer primitive og godtroende enn oss. Vi har en slags kronologisk arroganse; fordi de levde for så lenge siden, og vi er så mye mer opplyste i dag, kan vi ikke ta deres beskrivelse av virkeligheten for god fisk. Men menneskene på Jesu tid visste at det var forskjell på sykdom og besettelse, de visste at jomfruer ikke ble gravide uten en mann, de visste hva som var mulig og umulig. Deres tro på mirakler er ikke fordi de ikke visste at miraklene var umulige, men fordi de trodde på en Gud som kunne gjøre det umulige.