Herren pekte ut 72 andre. Han sendte dem ut to og to. De skulle gå i forveien, til alle byer og steder dit Jesus ville dra.  ² Jesus sa til dem:
        «Det er mye korn på åkeren. Men det er ikke nok arbeidere til å ta kornet inn. Be herren som eier åkeren, om å sende ut arbeidere. Så kan de ta inn kornet hans.
     ³ Gå nå! Jeg sender dere ut som lam blant ulver.  ⁴ Ta ikke med dere pengepung, ikke sekk og ikke sko. Stans ikke og hils på noen ved veien.
     ⁵ Når dere kommer inn i et hus, skal dere først si: 'Fred i dette huset!'  ⁶ Hvis det bor noen der som elsker fred, skal freden bli hos det mennesket. Hvis ikke, skal freden vende tilbake til dere.
     ⁷ Bli værende i det huset. Spis og drikk det de setter fram. For en arbeider er verdt sin lønn. Gå ikke rundt fra hus til hus.
     ⁸ I én by tar folk imot dere når dere kommer. Da skal dere spise det de setter fram for dere.  ⁹ Gjør de syke i byen friske, og si til dem: 'Guds rike er kommet nær til dere!'
    ¹⁰ I en annen by tar de ikke imot dere. Gå da ut på gaten og si: ¹¹ 'Vi vil ikke engang ha støvet fra byen deres. Vi børster det av føttene våre. Men det skal dere vite: Guds rike er kommet nær!' ¹² Jeg sier dere: Det skal komme en dag. Da skal det gå bedre med Sodoma enn med denne byen.

(Luk. 10, 1-12. Bibelen 2020 lett å lese.)

Jesus sender ut disiplene to og to. Fellesskapet er noe som er helt grunnleggende i Guds rike, så heller ikke i tjenesten sendes vi ut alene. Den treenige Gud som er et evig fellesskap, har skapt oss i sitt bilde, for å leve i fellesskap.

Så bruker han et bilde fra innhøstingen, høsten er stor, men arbeiderne få. Gud velger å bruke mennesker som sine medarbeidere, det er et mønster i Bibelen, helt fra skapelsen. Mennesket får i oppdrag å forvalte skaperverket, å skape sammen med Gud. Så får Jesu lærlinger i oppdrag å gå ut med evangeliet om Guds rike. Så ber han dem ikke å be om en mirakuløs masseomvendelse eller store tegn og under, han ber dem be om at Gud må sende ut flere arbeidere. Det er slik Gud valgte å gjøre det, han valgte å la mennesker bære sitt budskap, sitt evangelium ut, han kunne brukt engler, han kunne ha gjort det selv, men i stedet får vi lov til å være med; lov til å være medarbeidere.

Han sender dem ut som lam blant ulver. Han vet han sender dem ut på farlig oppdrag. Uten pengepung, sekk og sko, uten å la seg hefte på vegen. Han sender dem ut, helt avhengige av ham og helt avhengige av de menneskene de møter.

Så skal de gå inn i huset med fred, og bli boende. Noen ganger blir misjon et stunt, en turné. Man reiser rundt, møter mennesker på gata og forteller dem om Jesus, og drar videre. Det kan funke det, til en viss grad, men her får vi en annen oppskrift.

Ta inn, bli værende, ta imot det du blir gitt. Lev sammen med menneskene du kommer til, flytt ikke fra hus til hus. Bygg gode relasjoner, gi dem det de trenger; gjør de syke friske, fortell dem at Guds rike er kommet. Ikke avvis gjestfrihet og hjelp som du tilbys. Ikke se ned på det du blir budt, og ikke ha dårlig samvittighet for å ta imot.

Å være misjonær, å være Guds medarbeider, trenger ikke å være et omflakkende, omreisende liv. Det kan være å ta inn et sted, og bli der. Finne ei bygd, en by, et nabolag, en menighet, et fellesskap; og gi seg til det fellesskapet. Leve sitt liv på ett sted.

I de gamle munkeordenene i den katolske kirke måtte man avgi løfter, løfte om sølibat, løfte om fattigdom osv. Ett løfte som vi finner hos enkelte er løftet om Stabilitas Loki. De ga et løfte om å leve sine liv, gjøre sin tjeneste på ett sted, å ikke reise fra sted til sted.

Kanskje har vi i våre dager mistet litt av dette. Mistet litt av forpliktelsen til ett sted og ett fellesskap. De fleste av oss har vårt liv og vår tjeneste i et lokalt fellesskap, vår misjonsmark i bygda eller byen vi bor og blir boende i. Det stabile trofaste nærværet av Guds Rike har betydning for stedet og folket. Hvis vi tror på en Gud som har all makt og en god plan, så er det vel rimelig å anta at han får adressen rett, at han kan bruke oss på det stedet der vi er plassert.

Guds rike er kommet nær.

Så beskriver Jesus to ulike muligheter. De som tar imot Guds rikes representanter, og de som ikke gjør det. Evangeliet om Guds rike er noe stiller mennesker på valg. Når Guds rike kommer nær, er det enten etterlengtet, godt, velsignet. Eller det er ubehagelig, uønsket, i vegen.

Guds rike er et annerledes rike. Å leve i Guds rike er å gå i utakt med verden og samfunnet omkring, det er å leve i en motkultur, slik var det i Romerriket i det første århundre, slik er det i Namsos i det 21.

Menneskene Jesu lærlinger møtte var enten mottagelige eller ikke. Enten åpnet de sine hjem og sine liv for dem, eller så gjorde de det ikke.

De fikk et valg, og det valget skulle respekteres. De skulle ikke bruke tid og krefter på dem som avviste dem. De skulle gå videre, børste støvet av føttene. Og teksten avsluttes med en advarsel. De som ikke tok imot dem, de som ikke ville bli en del av Guds rike, ville få det som de ville. Gud tvinger ingen inn i sitt rike, ingen blir Guds barn med tvang. Tilbudet er åpent, Jesu død på korset åpnet veien for alle som vil følge ham, for alle som vil leve i Guds rike. Men muligheten til å velge noe annet er reell.

Så er det viktig, når vi møter de utfordrende delene av dagens tekst. Ordene om å bli sendt som lam blant ulver, ordene om at Guds rikes utsendinger noen ganger blir avvist og møtt med motstand, at vi kommer tilbake til starten. De, og vi, sendes aldri ut alene. Jesus sendte dem ut to og to. Når det blir vanskelig å følge Jesus, når vi blir avvist av mennesker, når vi havner utenfor og ikke passer inn, når vi går i utakt, så trenger vi noen å gå i utakt sammen med.

Det finnes ensomme ulver, men det funker dårlig med en ensom sau. Vi trenger hverandre i livet og i tjenesten, i hverdagen i Guds rike. Det er et ordtak som sier; skal du gå fort, gå alene, men skal du gå langt, gå i lag.

Vi skal gå langt, så la oss gå i lag.

(Av Gjermund Aglen, som holdt denne andakten på hverdagsmesse i Namsos 12.10.22)