Av Gjermund Aglen

«Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.»

Rom. 12, 15

Midt i Paulus beskrivelse av det kristne livet kommer disse ordene om å glede seg med de glade og gråte med dem som gråter. Ofte er det kanskje siste del av verset som får mest omtanke. Vi tenker gjerne at de som gråter trenger noen som gråter med dem, mer enn de glade trenger noen som gleder seg, og det er nok noe i det.

Vi skal ikke ha så mye naturlig empati for å kunne gråte med en som gråter. Men å glede seg med de glade kan av og til være vanskeligere;

Hva når den glade er et menneske som har såret oss?

Hva når den glade er et menneske som er glad fordi han/hun lykkes på et område der vi har mislykkes?

Hva når den glade er et menneske som er glad fordi han/hun har lykkes på et område der vi har lykkes, men han/hun lykkes mer – har større suksess?

Hva når den glade er et menneske som er glad på grunn av noe som vi ikke liker?

Det blir sagt at «Egen lykke er bra, men andres ulykke er ikke så verst, det heller!» Men vi er kalt til å gråte med den som gråter, og glede oss med de glade. Hvordan er det mulig?

Det er ikke vanskelig å glede seg når mennesker vi elsker er glade, fordi deres glede gjør oss glade! På samme måte som deres sorg smerter oss. Paulus har helt rett når han beskriver Guds folk som en kropp der kroppsdelene kjenner de andres smerte.

Løsningen er derfor todelt:

1. Jo mer vi lar oss forme av Den Hellige Ånd, og jo mer Åndens frukter får vokse fram hos oss, jo mer vil vi elske hverandre, og jo mer vil vi ønske hverandre det beste (les gjerne 1. Kor 13, og se hva som kjennetegner sann kjærlighet, og tenk over hva det betyr for hvordan vi tenker om hverandre).
2. Paulus bruker flere steder kroppen som bilde på menigheten. Om vi lever så nært hverandre at vi faktisk blir èn kropp, vil vi oppleve det han sier i 1. Kor. 12, 26: «For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.»

Med andre ord; jo mer vi lever med Jesus og jo mer vi lever med hverandre, jo mer vil vi gråte med dem som gråter, og glede oss med de glade. Jo mer Han får forme oss lik seg selv, jo mer vil dette vokse frem.